Enden på visa

På vår siste dag i Delhi tok vi en skål for ni fantastiske uker i India. For opplevelsene og menneskene, for skitne busser og bråkete tog, for mat og te og veldig mye annet. Vi er så heldige som har fått fylle våre dager med akkurat det vi har villet. Nå er vi klare for hverdagsliv og jobbsøking, kalde dager og vakre høstfarger. Ikke minst gleder vi oss til å treffe våre fine familier og venner igjen.

Her er oss når vi drikker opp våre siste rupee på cricketpub. Vi skåler for det eventyret som er over, og for alle som skal komme.

Kugalskap

Vi kjører taxi gjennom byen en tidlig morgen, på vei til toget som skal ta oss til Delhi. I halvsøvne merker vi at bilen har stoppet. Når vi lener oss fremover for å se hva som skjer sukker sjåføren. - Cow problem, sier han. Midt i veien foran bilen ligger åtte kyr og sover. Sjåføren vår rygger tilbake et stykke, velger en annen vei, og klarer på imponerende vis å kjøre slalåm mellom dyra som ligger i veien.

Hinduene mener alle religionens 33000000 guder finnes i hver enkelt ku. Kuer er hellige og får derfor vandre fritt omkring og stort sett gjøre som de vil. Hvorfor så mange av dem ønsker å leve langs veiene i Indias storbyer er meg en gåte, men her bor de altså. Å kunne gå i en hvilken som helst gate uten å måtte stoppe for kuer, dytte på kuer og passe seg for kumøkk til enhver tid blir en av forandringene vi vil møte etter morgendagens flytur.

Illustrasjonskua er så absolutt ingen byku, men et mye penere eksemplar av sorten som bor på Mangas gård:

Det vakre sjalets forbannelse

Vi har ei venninne i en landsby i India. Hun er 19 år, sterk og vakker. Hver dag melker hun bøflene og kyrne på gården der hun bor. Hun lager fantastisk mat og ser til at alle i familien har det de trenger. Arbeidsdagen varer fra seks om morgenen til ti om kvelden, med et lite avbrekk midt på dagen der hun får sove en times tid.

Vi er blitt glade i det livet hun lever. Vi ser hvordan relasjonene i landsbyen er av en helt annen art enn de vi er vant med i vårt samfunn, og for oss er stedet der hun lever fredlig, vennlig og eksotisk.

Men vår venninne kan mer enn å melke og lage mat. Hun er også glad i å lese, i å være i byen og i å treffe andre folk enn de som er på gården. Hun vil så gjerne jobbe som lærer og kunne kle seg i klær hun har valgt selv. Det var ikke hennes ønske å gifte seg den gangen for to år siden, med en mann som familien har valgt til henne. Som tradisjonen er i India giftes kvinnene inn i mannens familie, og det er dem hun nå bor hos. En familie som ikke ønsker at hun skal ta seg annet arbeid, og som sier hun må kle seg i det røde sjalet, for å vise at hun er gift og hvilken kaste hun kommer fra. Når svigerfaren er tilstede kan hun ikke sitte på en seng og heller ikke ha på seg sko.

Det er så mye fra den indiske landsbygda vi gjerne skulle tatt med oss til Norge, så mye ved dette samfunnet vi setter så stor pris på. Samtidig har vi i løpet av dette oppholdet følt på sider ved kvinnenes liv som har fått frem tårene hos oss, som har gjort at vi har ønsket å kjefte opp noen av mennene, som også er våre gode venner.

Landsbykvinnene i sine røde sjal er noe av det vakreste vi vet. Det hadde bare vært så mye finere om de også hadde ønsket å bære dem selv.

Landsbyliv II og dagene etter

Vi slaar til med nok en bildeserie, den siste fra denne reisen.

Tårevåt avskjed og totalt hamskifte

Vår avskjed med landsbyen og familien vi har bodd hos ble en tårevåt affære. Å leve så nært på andres liv i to uker er intenst, og å plutselig bryte opp føltes brutalt. Spesielt gjelder det i forhold til jentene, som ikke har mobil eller Mail, og som vi derfor vanskelig kan ha kontakt med når vi er tilbake i Norge.

Vi reiste med tog til Pushkar, en by der vi mellomlander i noen dager før turen går videre til Delhi, og deretter Oslo.

Her i Pushkar driver vi med langsom tilbakevending til det vestlige samfunn. Vi har tatt en ferie i ferien og lagt oss inn på spa-hotell i to netter. Det er ikke til å komme bort fra at varm dusj, rent sengetøy og fravær av både maur og slanger var kjærkomment nå. Vi er glade for å konstatere at vi faktisk kunne bli helt rene etter åtte uker India, selv om det føltes som om skittlaget på kroppen skulle sitte på for alltid.

Dette hotellet er en liten forsmak på Norge, vi forbereder oss på å reise hjem. Men først skal de siste dagene av India nytes. Etter ferien i ferien blir det indisk tog, billig overnatting, søt te og sterk curry, hele veien til Gardermoen.

Sees snart, Norge!

Ut på tur!

På besøk i Zarapara er vi mest opptatt av å være på gården, prate med folk, besøke landsbyen og lage mat. Vi har derfor vært nokså stedfaste. Men Manga som til tider jobber som turistguide ville gjerne vise oss noe mer av hva Kutch har å by på. Han foreslo en tur til nordre Kutch, og da vi forstod at også mange av slektens damer skulle få være med var vi klare for en dag med turisme.

Det var et broket følge som reiste av sted. En gjeng med småbønder og nordmenn. I tillegg til oss var det tanter, onkler og søskenbarn. Elleve personer fikk vi inn i en jeep, og utstyrt med fem kilo bananer dro vi ut på tur. Stemningen før avreise lignet den velkjente hektiske og spente atmosfæren som preger en familie når en dag utenom det vanlige er i ferd med å starte. Blant deltakerne var det kun oss, Manga og en fetter som hadde vært så langt vekk fra landsbyen før. For de andre var denne dagsturen en av svært få utflukter i et langt liv. Manga forklarte dette med at "kvinner i vår kaste drar ikke på reiser eller pilgrimsferder". Når man kjenner til arbeidet på gårdene er ikke dette så overraskende. Damene har ansvaret for dyra og den kontinuerlige driften, og mulighetene for å reise vekk er derfor små.

Med fare for å fremstå som arrogante må vi innrømme at severdighetene i nordre Kutch var av middels interesse. Fra en litt høy bakketopp var det fin utsikt og vi besøkte et tempel med en spennende historie. Ellers var det definitivt det å være på tur med denne gjengen som var dagens høydepunkt. Å reise som del av en indisk storfamilie er underholdende, støyete, intenst og herlig. Vel hjemme på gården i kveldinga var vi alle såpass slitne etter dagens tumulter at det bare var såvidt vi fikk i oss litt linsegrøt før vi la oss. Men alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Noen litt kaotiske bilder fra en litt kaotisk dag:

Prosjekt pizza

På gården der vi bor lages all mat på bål. Vi spiser brød av hirse og egenprodusert surmelk til frokost, grønnsakscurry med brød til lunsj og til middag er det linse- og risgrøt med surmelk. Å lage maten er mye arbeid, men til gjengjeld smaker det fantastisk.

På dette kjøkkenet der alt foregår på gulvet og ilden må bearbeides samtidig som maten lages har vi nå forsøkt å bidra med noen europeiske innslag. Første prosjekt var eplemos. I dette området er det mye fruktproduksjon, men ingen tradisjon for syltetøy. Eplemosen var suksess blant inderne som elsker søtsaker, selv om det å smøre noe utover hirsebrødet var uvant.

Neste kapittel var en bestilling. Husets voksne barn hadde lagt inn ønske om pizza, og vi tok utfordringen. Samra var innkjøpsansvarlig. Han fikk oppsporet ost, et uvanlig produkt heromkring. Da han skulle kjøpe gjær kunne ikke butikkmannen forstå hva han skulle med gjær hvis han ikke skulle ha brunt sukker; i denne staten der alkohol er forbudt er alkoholproduksjon eneste kjente bruksområde for gjær. Fascinasjonen var derfor stor da deigen, som ellers inneholder det samme som chapati-deigen, begynte å vokse.

Med mel fra mølleren, olje og salt fra kjøkkenhylla, tomater, hvitløk og løk fra markedet, samt frittvoksende basilikum fra hagen var vi klare for produksjon. Flere ulike metoder for overvarme ble testet da retten skulle stekes. Vi klarte kanskje ikke helt å omgjøre bålet til pizzaovn, men osten smeltet og det smakte til slutt bra. Engasjementet gjennom hele den lange prosessen var veldig stort blant de unge og hippe i familien. Da pizzaen var klar fikk også de eldre smake denne eksotiske europeiske retten for første gang. Vi fikk anerkjennende nikk og smil, men tviler på at pizzaen vil overta for linsegrøten med det første. Heldigvis!

Landsbylivet i bilder

Vi koser oss med gaardsarbeid, matlaging, barnepass og filosofiske diskusjoner under gapahuken naar regnet oeser ned. Noen bilder fra bygdelivet finnes her:

 

 Landsbyliv i bilder

Sadhu-besøk og økende ansvar

Her i Zarapara er det mye som skjer, og de forskjellige aktivitetene har nokså ulik karakter. I går var vi på besøk hos landsbyens sadhu. Han var stum som en østers, men gjennomførte mange interessante religiøse ritualer. I hagen satt en gruppe menn som pleier å samles der om ettermiddagene for å skravle og røyke diverse ulovlige blader. Gjennom Manga stilte de spørsmål til oss om temaer som religion, levestandard i Norge, psykiske lidelser, narkotikabruk, mygg og giftemål. Vi svarte som alltid etter beste evne.

I dag har vi steget i gradene på bruket og fått ansvaret for å passe på gården mens hele familien er på begravelsesseremoni. Som vår hjelper har vi Aumika, syv år gammel og Mangas niese. Vi har nå feiet gårdsplassen og tatt oppvasken. Senere skal vi for første gang lage vår egen te på ildstedet der all mat i dette huset lages. Det er fin og rolig stemning her nå. Vi krysser fingrene for at det holder seg sånn, og spesielt at at det ikke skjer noe med bøflene eller kyrne, for da aner vi ikke hva vi skal gjøre.

Nye utfordringer hver dag, med andre ord. Vi kjeder oss ikke!

På skolebenken

I går var vi med på skolen til Devald, familiens yngste datter. Hun er femten og går på ungdomsskolen. Kvaliteten på skolen og undervisningen var veldig imponerende. Skolen stod ny for to år siden og dyktige lærere ledet timene. Matteundervisningen med brøkers brøk på kutchi gikk langt over hodet på oss. Men det var utrolig fint å se engasjerte elever i denne bittelille landsbyen få et godt undervisningstilbud.

På tur gjennom landsbyen senere på dagen møtte vi også mange barn og ungdommer som kunne snakke til oss på engelsk, etter vår vurdering flere enn da vi var her for tre år siden. Spesielt morsomt var det å oppleve at barna kunne oversette litt for oss da de eldre herrene holdt sine lange monologer til oss, som vi ikke forstår noe av.

Selv driver vi også med litt egenskolering. Det går i bøker om indisk politikk og religion i skyggen av trærne på gårdsplassen om dagen, og på kvelden pugger vi kutchi-gloser. Det er morsomt og gir oss mye å prate med familien og andre som kommer innom gårdsplassen om.

Vårt indiske paradis

Nå er vi fremme på gården til Manga. Det er deilig å være tilbake. Dette gårdstunet er en oase i det ellers hektiske India. Blomstertrærne lukter fortsatt herlig, maten er fremdeles fantastisk og Mangas historiske foredrag like lange som sist. Vi ser frem til to rolige uker her.

Ypperlig kombo

To veldig gode grunner for å reise til India er chai og tog. Kombinasjonen av de to er selvfølgelig det aller beste.

I kveld og i natt skrangler vi oss sørover med toget, og i morgen når vi Kutch, der vår fine indiske familie bor.

Alt kan repareres!

Enten glidlåsen i veska di har sluttet å fungere, du har fått et hull i buksa eller sykkelen din er overkjørt finnes det alltid noen i India som er beredt til å fikse en reperasjon.

Denne mannen, for eksempel, sitter på bakken på et gatehjørne i Jaipur og fikser sko. I dag limet han sålen på Miriams sandaler, som for andre gang på denne reisen var i ferd med å falle ifra hverandre.

Cricket-nerdens Indiaeventyr

Fra tid til annen tar vi inn på hoteller som er fancy nok til at de har tv. Hva er det beste med et så godt hotell? Jeg vil kanskje trekke frem varmt vann, rent bad og god seng. Spør du Miriam så er det muligheten til å se cricket.

For anledningen i nyinnkjøpt cricket-drakt:

Several snaps

Når vi går på gata og en forbipasserende inder tar kontakt er sannsynligheten stor for at budskapet er 1) vil du kjøpe et sjal/en elefant/en bukse/etc/kjøre ricshaw? Eller 2) "one snap? One snap?". Jeg har ikke tall på hvor mange mobilkameraer som i løpet av de siste ukene har foreviget bilder av oss, stivt oppstilt, sammen med barn, voksne, familier og pensjonister.

Vi har den siste tiden møtt mange fine mennesker, tilbragt mye tid i sikhenes gyldne tempel og reist fra Dharamsala via Amritsar til Jaipur, der vi er nå. Noen "snaps" fra denne tiden finner dere i dagens bildeserie.

Se bildene her

Ekte monsoon!

Nå har vi endelig opplevd ekte monsoon. Det har høljet ned vanvittige mengder vann her i Daramkhot. Fra vårt lille gjestehus i skogen har vi sett vannet stige i elva utenfor. Når vi har gått ut har vi dratt opp buksene til under knærne og spasert i sandaler langs veiene der vannet strømmer. Vi har fått nytte av regnponchoene våre og i tillegg gått til innkjøp av en enorm paraply.

I dag var siste dagen på yogakuset og vi har akkurat kommet tilbake fra middag med yogafolket. De ivrigste dektakerne blir her og går på kurs i uke etter uke. Vi har fått mye ut av vår ene uke og reiser nå videre. Neste stopp er Amritsar, sikhenes hellige by.

Fjell, folk og fe

Noen små glimt fra fjellturen i Himalaya.

Fjell, folk og fe

https://picasaweb.google.com/miriam.kveen/FjellFolkOgFe

Meningen med livet og sånn

India er visst stedet for å finne seg sjæl, har vi hørt. Etter fjellvandringen er det nå yoga som står på programmet. Rett nord for Dalai Lama og det tibetanske eksilmiljøets hjemby ligger en liten landsby som heter Dharamkot. Her, dypt inne i Himalayas skoger, ligger Himalayan Iyengar Yoga Centre, og der skal vi altså på en ukes kurs.

Heidi har tjuvtrent litt på forhånd, her 5120 m.o.h.

Opplevelsesreisen

Å sitte på en lokalbuss i India. Med litt for mye bagasje og litt for klamme klær. En sovende kjæreste på den ene siden og et åpent vindu på den andre. Å kjenne vinden gjøre håret til et fuglereir og høre Bollywood-musikken konkurrere med bussens skrangling og tuting. Å følge med på lukter og lyder, mennesker og dyr, mens vi humper oss gjennom skog, jordbruksområder, små landsbyer og større byer.

Da er ikke buss transport, men heller selve opplevelsen.

Rutinelivet på trek

En vanlig dag på trek med Magical Himalaya er preget av rutiner, og av de mange menneskene som er der for å legge til rette for en god dag. Omtrent slik forlop en dag:

06.00 Vi våkner av at sola står opp, og slumrer eller ser på utsikten.
07.00 Vi får servert te
07.10 Vi får vaskevannsfat med varmtvann og gjor morgenstellet
07.30 Vi pakker sammen våre sekker og tommer teltet
08.00 Servering av frokost i det fri
09.00 Dagens marsj begynner. Vi går sammen med guiden på en dagsetappe som er mellom 3 og 9 timer
12.00 Lunsj (på tur eller i campen hvis vi er fremme)
13.00 Ankomst til dagens camp. Kokk, hjelper, hester og hestemenn har passert oss på veien og er i ferd med å sette opp leiren. Vi blir servert "hot lemon": Varmt vann med sitron, ingefaer og honning.
13.30 Campliv. Slappe av i teltet, sove litt i gresset, lese en bok eller se på utsikten og hestene.
15.30 Vi blir servert te og kjeks
16.00 Mer campliv, kanskje en fotoekspidisjon i naermiloet
19.00 Treretters middag, servert i "Dining tent"
20.00 Kveldsstell
21.00 Leggetid

Og om noen timer er det tid for en ny dag!

Fra helvete til himmelen på få dager

Dagen da vi skulle legge ut på vår lenge planlagte og mye omtalte fjelltur i Himalaya var situasjonen denne: Heidi hadde ikke sovet natten foer på grunn av forkjolelse/allergi. Miriams kropp hadde sluttet å ta til seg naering. Ved frokosten den dagen proevde hun seg på å spise vannmelon - et forsoek som endte opp med vannmelon utover frokostbordet. Vi skulle bli hentet klokka ni, og klokka åtte lå Miriam i fosterstilling i senga.

Samtidig, et annet sted, stod fem mann og syv hester med en vannvittig oppakking, klare til å ta oss med på en 11 dagers fottur.

De par foerste dagene var ingen dans på roser. En udefinerbar kombinasjon av India-mage, hoeydesyke og influensa gjorde sammen med den stekende sola at selv de korte dagsetappene var tunge. Det som reddet situasjonen var definitivt de trygge, gode, flinke og rutinerte folka som var med oss på tur.

Vi hadde forberedt turen ned til minste detalj. Vi hadde kjoept inn det perfekte utstyret, lest om trekkingruta og gledet oss masse. Da vi endelig skulle vaere klare til start viste det seg at det eneste vi ikke hadde kunnet planlegge for sviktet: vår egen helse. Det virket som galskap å legge ut på denne turen i elendig form. Markhdalen har ingen veier, ingen telefondekning, ikke noe helsepersonell.

Men trekkinggutta hadde planene klare, og forklarte hvor vanlig vår situasjon var. Det viste seg at det i svaert mange grupper som legger ut på turer som dette er minst en som er veldig dårlig i starten, men at det som regel loeser seg etter et par dager. De fortalte at det finnes måter å komme seg ut av dalen på, og at hvis en av oss ikke orket å gå en dag hadde de med en ridehest som vi kunne ri på.

Noen dager tok det, og for hver dag som gikk fikk vi mer overskudd til å nyte fjellene, se på dyrelivet, spise maten (kokken som var med var fantastisk!). Hadde vi vaert på vandring alene, med store sekker eget telt og ingen guide ville vi hverken orket eller turt å komme oss ut på denne fantastiske opplevelsen. Da hadde turen vaert over foer den hadde begynt.

Foerste camp. Heidi spiser frokost i det fri ved det enorme plastbordet som hestene bar gjennom fjellheimen. Det brune teltet er kokkens kjoekkentelt.

Fra foerste camp. De to mennene er Beli Ram og Lot Ram, de flinke hestepasserne. Det roede teltet er doteltet.

Utsikt fra stien paa vei mot turens foerste pass, dag 2.

Tilbake fra tur

Etter en utrolig fjelltur med spektakulære opplevelser er vi nå tilbake i turistbyen Leh. Det har vært noen dager helt utenom det vanlige, og nå har vi kameraet og hjertet fullt av minner, vi er stolte over å ha gjennomført turen og litt triste for at den allerede er over. Heldigvis skal vi fortsatt være i vakre Himalaya en god stund til.

Dette bildet er fra Ganda La basecamp. Flere bilder og inntrykk kommer senere. 

Fottur med heftig crew

Vi er snart klare for fottur. I dag har vi kjopt dunjakker. Det foltes absurd i sommersola, men vi vet fra bussturen hit at det er kaldt paa 5000 meter, saa de blir nok gode aa ha.

Vi skal vaere ute og vandre i 11 dager. Det blir en ganske annerledes fjelltur enn hva vi er vant til. Med oss paa turen skal vi ha folgende mannskap:
1 guide
1 kokk
1 hjelper
Et ukjent antall hester
1 hestepasser
Hestepasserens hjelper

Og for de som tror at vi skal gaa sammen med en annen gruppe fotturister; neida. Denne gjengen er med bare for oss to. Det blir spennende aa se hvordan den opplevelsen blir, om vi foler oss litt kongelige eller litt forfulgt.

I morgen tidlig legger vi altsaa i vei. Paa tur opp hoye pass og gjennom Markhadalen med smaa landsbyer. Bort fra internett, telefon og sivilisasjon. Inn i odemarken. Heidi, Miriam og gjengen.

Her er kart over hvor vi skal gaa, for de som interesserer seg for saant:

En annerledes pakketur

Å reise fra sted til sted i Himalaya er kronglete. Det som ser ut som en liten svipptur på kartet inkluderer gjerne passering av et pass eller to på over 4000 meters høyde. For å forflytte oss fra landsbyen vi oppholdt oss i til byen Leh måtte vi derfor ut på en todagers busstur. Inkludert i pakken vi kjøpte fra busselskapet var følgende: busstur dag 1 (11 timer), middag, overnatting i Narnia-telt, frokost og busstur dag 2 (15 timer). Alt til den nette sum av 220 kr.

Fjellene er overveldende og uendelige. Vi skal legge ut noen bilder så dere får et inntrykk, men opplevelsen av å kjøre gjennom dette landskapet kan knapt gjengis. Hvis dere vil kjenne på det anbefaler vi å ta turen.

På tidspunktet dette bildet er tatt er vi ved svært godt mot. Vi er blitt vekket klokka 03.45, har kjørt buss i soloppgangen, og har når klokka er åtte inntatt kopp nr 3 med chai. Da vi ankom Leh 12 timer senere var vi merkbart slitnere, skitnere og kvalmere. Men det har vi naturlig nok ikke bilde av.

Hvorfor blogg?

Vi prøver oss altså på reiseblogging igjen. Dette har opphav i tre mer eller mindre gode grunner: 1) det er til ære for den eksklusive gruppen av fans som satt pris på vår forrige blogg, 2) fordi Miriam har fått nytt kamera som tar fantastisike bilder, og disse vil vi gjerne dele med noen (hvis vi klarer å få dem på internett), og 3) for å tilfredsstille Heidis kroniske skrivekløe.

Hoyt i Himalaya

Vi har naa vaert noen dager i Himalaya, i en liten landsby som heter Naggar. Maalet med oppholdet her er akklimatisering, for aa gjoere oss klare for fottur. Vi er blitt enormt godt ivaretatt av det som maa vaere verdens soeteste indisk-danske/dansk-indiske familie. De driver reisebyraaet Magical Himalaya, som har lagt opp fotturen vi skal paa gjennom Markha valley i Ladakh.

Etter aa ha oppholdt oss paa 1850 meter over havet i fem dager, med noen fotturer til hoyere stroek, skal vi i morgen paa en todagers busstur, der vi skal kjoere over fire fjellpass, hvorav det ene er paa over 5000 moh. Det blir spennende aa se hvordan vi taaler det, ettersom vi senere skal vaere paa fottur i slike hoyder i elleve dager.

Internett-tilgang kan det komme til aa bli litt magert med paa denne reisen, men vi satser paa aa kunne dele noen opplevelser og bilder med dere paa denne bloggen fra tid til annen.

Haaper alt er bra med dere der hjemme og at dere nyter sommeren, hvor enn dere tilbringer den.