Fra helvete til himmelen på få dager

Dagen da vi skulle legge ut på vår lenge planlagte og mye omtalte fjelltur i Himalaya var situasjonen denne: Heidi hadde ikke sovet natten foer på grunn av forkjolelse/allergi. Miriams kropp hadde sluttet å ta til seg naering. Ved frokosten den dagen proevde hun seg på å spise vannmelon - et forsoek som endte opp med vannmelon utover frokostbordet. Vi skulle bli hentet klokka ni, og klokka åtte lå Miriam i fosterstilling i senga.

Samtidig, et annet sted, stod fem mann og syv hester med en vannvittig oppakking, klare til å ta oss med på en 11 dagers fottur.

De par foerste dagene var ingen dans på roser. En udefinerbar kombinasjon av India-mage, hoeydesyke og influensa gjorde sammen med den stekende sola at selv de korte dagsetappene var tunge. Det som reddet situasjonen var definitivt de trygge, gode, flinke og rutinerte folka som var med oss på tur.

Vi hadde forberedt turen ned til minste detalj. Vi hadde kjoept inn det perfekte utstyret, lest om trekkingruta og gledet oss masse. Da vi endelig skulle vaere klare til start viste det seg at det eneste vi ikke hadde kunnet planlegge for sviktet: vår egen helse. Det virket som galskap å legge ut på denne turen i elendig form. Markhdalen har ingen veier, ingen telefondekning, ikke noe helsepersonell.

Men trekkinggutta hadde planene klare, og forklarte hvor vanlig vår situasjon var. Det viste seg at det i svaert mange grupper som legger ut på turer som dette er minst en som er veldig dårlig i starten, men at det som regel loeser seg etter et par dager. De fortalte at det finnes måter å komme seg ut av dalen på, og at hvis en av oss ikke orket å gå en dag hadde de med en ridehest som vi kunne ri på.

Noen dager tok det, og for hver dag som gikk fikk vi mer overskudd til å nyte fjellene, se på dyrelivet, spise maten (kokken som var med var fantastisk!). Hadde vi vaert på vandring alene, med store sekker eget telt og ingen guide ville vi hverken orket eller turt å komme oss ut på denne fantastiske opplevelsen. Da hadde turen vaert over foer den hadde begynt.

Foerste camp. Heidi spiser frokost i det fri ved det enorme plastbordet som hestene bar gjennom fjellheimen. Det brune teltet er kokkens kjoekkentelt.

Fra foerste camp. De to mennene er Beli Ram og Lot Ram, de flinke hestepasserne. Det roede teltet er doteltet.

Utsikt fra stien paa vei mot turens foerste pass, dag 2.