På skolebenken

I går var vi med på skolen til Devald, familiens yngste datter. Hun er femten og går på ungdomsskolen. Kvaliteten på skolen og undervisningen var veldig imponerende. Skolen stod ny for to år siden og dyktige lærere ledet timene. Matteundervisningen med brøkers brøk på kutchi gikk langt over hodet på oss. Men det var utrolig fint å se engasjerte elever i denne bittelille landsbyen få et godt undervisningstilbud.

På tur gjennom landsbyen senere på dagen møtte vi også mange barn og ungdommer som kunne snakke til oss på engelsk, etter vår vurdering flere enn da vi var her for tre år siden. Spesielt morsomt var det å oppleve at barna kunne oversette litt for oss da de eldre herrene holdt sine lange monologer til oss, som vi ikke forstår noe av.

Selv driver vi også med litt egenskolering. Det går i bøker om indisk politikk og religion i skyggen av trærne på gårdsplassen om dagen, og på kvelden pugger vi kutchi-gloser. Det er morsomt og gir oss mye å prate med familien og andre som kommer innom gårdsplassen om.

Vårt indiske paradis

Nå er vi fremme på gården til Manga. Det er deilig å være tilbake. Dette gårdstunet er en oase i det ellers hektiske India. Blomstertrærne lukter fortsatt herlig, maten er fremdeles fantastisk og Mangas historiske foredrag like lange som sist. Vi ser frem til to rolige uker her.

Ypperlig kombo

To veldig gode grunner for å reise til India er chai og tog. Kombinasjonen av de to er selvfølgelig det aller beste.

I kveld og i natt skrangler vi oss sørover med toget, og i morgen når vi Kutch, der vår fine indiske familie bor.

Alt kan repareres!

Enten glidlåsen i veska di har sluttet å fungere, du har fått et hull i buksa eller sykkelen din er overkjørt finnes det alltid noen i India som er beredt til å fikse en reperasjon.

Denne mannen, for eksempel, sitter på bakken på et gatehjørne i Jaipur og fikser sko. I dag limet han sålen på Miriams sandaler, som for andre gang på denne reisen var i ferd med å falle ifra hverandre.

Cricket-nerdens Indiaeventyr

Fra tid til annen tar vi inn på hoteller som er fancy nok til at de har tv. Hva er det beste med et så godt hotell? Jeg vil kanskje trekke frem varmt vann, rent bad og god seng. Spør du Miriam så er det muligheten til å se cricket.

For anledningen i nyinnkjøpt cricket-drakt:

Several snaps

Når vi går på gata og en forbipasserende inder tar kontakt er sannsynligheten stor for at budskapet er 1) vil du kjøpe et sjal/en elefant/en bukse/etc/kjøre ricshaw? Eller 2) "one snap? One snap?". Jeg har ikke tall på hvor mange mobilkameraer som i løpet av de siste ukene har foreviget bilder av oss, stivt oppstilt, sammen med barn, voksne, familier og pensjonister.

Vi har den siste tiden møtt mange fine mennesker, tilbragt mye tid i sikhenes gyldne tempel og reist fra Dharamsala via Amritsar til Jaipur, der vi er nå. Noen "snaps" fra denne tiden finner dere i dagens bildeserie.

Se bildene her

Ekte monsoon!

Nå har vi endelig opplevd ekte monsoon. Det har høljet ned vanvittige mengder vann her i Daramkhot. Fra vårt lille gjestehus i skogen har vi sett vannet stige i elva utenfor. Når vi har gått ut har vi dratt opp buksene til under knærne og spasert i sandaler langs veiene der vannet strømmer. Vi har fått nytte av regnponchoene våre og i tillegg gått til innkjøp av en enorm paraply.

I dag var siste dagen på yogakuset og vi har akkurat kommet tilbake fra middag med yogafolket. De ivrigste dektakerne blir her og går på kurs i uke etter uke. Vi har fått mye ut av vår ene uke og reiser nå videre. Neste stopp er Amritsar, sikhenes hellige by.

Fjell, folk og fe

Noen små glimt fra fjellturen i Himalaya.

Fjell, folk og fe

https://picasaweb.google.com/miriam.kveen/FjellFolkOgFe

Meningen med livet og sånn

India er visst stedet for å finne seg sjæl, har vi hørt. Etter fjellvandringen er det nå yoga som står på programmet. Rett nord for Dalai Lama og det tibetanske eksilmiljøets hjemby ligger en liten landsby som heter Dharamkot. Her, dypt inne i Himalayas skoger, ligger Himalayan Iyengar Yoga Centre, og der skal vi altså på en ukes kurs.

Heidi har tjuvtrent litt på forhånd, her 5120 m.o.h.

Opplevelsesreisen

Å sitte på en lokalbuss i India. Med litt for mye bagasje og litt for klamme klær. En sovende kjæreste på den ene siden og et åpent vindu på den andre. Å kjenne vinden gjøre håret til et fuglereir og høre Bollywood-musikken konkurrere med bussens skrangling og tuting. Å følge med på lukter og lyder, mennesker og dyr, mens vi humper oss gjennom skog, jordbruksområder, små landsbyer og større byer.

Da er ikke buss transport, men heller selve opplevelsen.

Rutinelivet på trek

En vanlig dag på trek med Magical Himalaya er preget av rutiner, og av de mange menneskene som er der for å legge til rette for en god dag. Omtrent slik forlop en dag:

06.00 Vi våkner av at sola står opp, og slumrer eller ser på utsikten.
07.00 Vi får servert te
07.10 Vi får vaskevannsfat med varmtvann og gjor morgenstellet
07.30 Vi pakker sammen våre sekker og tommer teltet
08.00 Servering av frokost i det fri
09.00 Dagens marsj begynner. Vi går sammen med guiden på en dagsetappe som er mellom 3 og 9 timer
12.00 Lunsj (på tur eller i campen hvis vi er fremme)
13.00 Ankomst til dagens camp. Kokk, hjelper, hester og hestemenn har passert oss på veien og er i ferd med å sette opp leiren. Vi blir servert "hot lemon": Varmt vann med sitron, ingefaer og honning.
13.30 Campliv. Slappe av i teltet, sove litt i gresset, lese en bok eller se på utsikten og hestene.
15.30 Vi blir servert te og kjeks
16.00 Mer campliv, kanskje en fotoekspidisjon i naermiloet
19.00 Treretters middag, servert i "Dining tent"
20.00 Kveldsstell
21.00 Leggetid

Og om noen timer er det tid for en ny dag!

Fra helvete til himmelen på få dager

Dagen da vi skulle legge ut på vår lenge planlagte og mye omtalte fjelltur i Himalaya var situasjonen denne: Heidi hadde ikke sovet natten foer på grunn av forkjolelse/allergi. Miriams kropp hadde sluttet å ta til seg naering. Ved frokosten den dagen proevde hun seg på å spise vannmelon - et forsoek som endte opp med vannmelon utover frokostbordet. Vi skulle bli hentet klokka ni, og klokka åtte lå Miriam i fosterstilling i senga.

Samtidig, et annet sted, stod fem mann og syv hester med en vannvittig oppakking, klare til å ta oss med på en 11 dagers fottur.

De par foerste dagene var ingen dans på roser. En udefinerbar kombinasjon av India-mage, hoeydesyke og influensa gjorde sammen med den stekende sola at selv de korte dagsetappene var tunge. Det som reddet situasjonen var definitivt de trygge, gode, flinke og rutinerte folka som var med oss på tur.

Vi hadde forberedt turen ned til minste detalj. Vi hadde kjoept inn det perfekte utstyret, lest om trekkingruta og gledet oss masse. Da vi endelig skulle vaere klare til start viste det seg at det eneste vi ikke hadde kunnet planlegge for sviktet: vår egen helse. Det virket som galskap å legge ut på denne turen i elendig form. Markhdalen har ingen veier, ingen telefondekning, ikke noe helsepersonell.

Men trekkinggutta hadde planene klare, og forklarte hvor vanlig vår situasjon var. Det viste seg at det i svaert mange grupper som legger ut på turer som dette er minst en som er veldig dårlig i starten, men at det som regel loeser seg etter et par dager. De fortalte at det finnes måter å komme seg ut av dalen på, og at hvis en av oss ikke orket å gå en dag hadde de med en ridehest som vi kunne ri på.

Noen dager tok det, og for hver dag som gikk fikk vi mer overskudd til å nyte fjellene, se på dyrelivet, spise maten (kokken som var med var fantastisk!). Hadde vi vaert på vandring alene, med store sekker eget telt og ingen guide ville vi hverken orket eller turt å komme oss ut på denne fantastiske opplevelsen. Da hadde turen vaert over foer den hadde begynt.

Foerste camp. Heidi spiser frokost i det fri ved det enorme plastbordet som hestene bar gjennom fjellheimen. Det brune teltet er kokkens kjoekkentelt.

Fra foerste camp. De to mennene er Beli Ram og Lot Ram, de flinke hestepasserne. Det roede teltet er doteltet.

Utsikt fra stien paa vei mot turens foerste pass, dag 2.

Tilbake fra tur

Etter en utrolig fjelltur med spektakulære opplevelser er vi nå tilbake i turistbyen Leh. Det har vært noen dager helt utenom det vanlige, og nå har vi kameraet og hjertet fullt av minner, vi er stolte over å ha gjennomført turen og litt triste for at den allerede er over. Heldigvis skal vi fortsatt være i vakre Himalaya en god stund til.

Dette bildet er fra Ganda La basecamp. Flere bilder og inntrykk kommer senere.