Vi har ei venninne i en landsby i India. Hun er 19 år, sterk og vakker. Hver dag melker hun bøflene og kyrne på gården der hun bor. Hun lager fantastisk mat og ser til at alle i familien har det de trenger. Arbeidsdagen varer fra seks om morgenen til ti om kvelden, med et lite avbrekk midt på dagen der hun får sove en times tid.
Vi er blitt glade i det livet hun lever. Vi ser hvordan relasjonene i landsbyen er av en helt annen art enn de vi er vant med i vårt samfunn, og for oss er stedet der hun lever fredlig, vennlig og eksotisk.
Men vår venninne kan mer enn å melke og lage mat. Hun er også glad i å lese, i å være i byen og i å treffe andre folk enn de som er på gården. Hun vil så gjerne jobbe som lærer og kunne kle seg i klær hun har valgt selv. Det var ikke hennes ønske å gifte seg den gangen for to år siden, med en mann som familien har valgt til henne. Som tradisjonen er i India giftes kvinnene inn i mannens familie, og det er dem hun nå bor hos. En familie som ikke ønsker at hun skal ta seg annet arbeid, og som sier hun må kle seg i det røde sjalet, for å vise at hun er gift og hvilken kaste hun kommer fra. Når svigerfaren er tilstede kan hun ikke sitte på en seng og heller ikke ha på seg sko.
Det er så mye fra den indiske landsbygda vi gjerne skulle tatt med oss til Norge, så mye ved dette samfunnet vi setter så stor pris på. Samtidig har vi i løpet av dette oppholdet følt på sider ved kvinnenes liv som har fått frem tårene hos oss, som har gjort at vi har ønsket å kjefte opp noen av mennene, som også er våre gode venner.
Landsbykvinnene i sine røde sjal er noe av det vakreste vi vet. Det hadde bare vært så mye finere om de også hadde ønsket å bære dem selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar