Ut på tur!

På besøk i Zarapara er vi mest opptatt av å være på gården, prate med folk, besøke landsbyen og lage mat. Vi har derfor vært nokså stedfaste. Men Manga som til tider jobber som turistguide ville gjerne vise oss noe mer av hva Kutch har å by på. Han foreslo en tur til nordre Kutch, og da vi forstod at også mange av slektens damer skulle få være med var vi klare for en dag med turisme.

Det var et broket følge som reiste av sted. En gjeng med småbønder og nordmenn. I tillegg til oss var det tanter, onkler og søskenbarn. Elleve personer fikk vi inn i en jeep, og utstyrt med fem kilo bananer dro vi ut på tur. Stemningen før avreise lignet den velkjente hektiske og spente atmosfæren som preger en familie når en dag utenom det vanlige er i ferd med å starte. Blant deltakerne var det kun oss, Manga og en fetter som hadde vært så langt vekk fra landsbyen før. For de andre var denne dagsturen en av svært få utflukter i et langt liv. Manga forklarte dette med at "kvinner i vår kaste drar ikke på reiser eller pilgrimsferder". Når man kjenner til arbeidet på gårdene er ikke dette så overraskende. Damene har ansvaret for dyra og den kontinuerlige driften, og mulighetene for å reise vekk er derfor små.

Med fare for å fremstå som arrogante må vi innrømme at severdighetene i nordre Kutch var av middels interesse. Fra en litt høy bakketopp var det fin utsikt og vi besøkte et tempel med en spennende historie. Ellers var det definitivt det å være på tur med denne gjengen som var dagens høydepunkt. Å reise som del av en indisk storfamilie er underholdende, støyete, intenst og herlig. Vel hjemme på gården i kveldinga var vi alle såpass slitne etter dagens tumulter at det bare var såvidt vi fikk i oss litt linsegrøt før vi la oss. Men alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Noen litt kaotiske bilder fra en litt kaotisk dag: