Enden på visa

På vår siste dag i Delhi tok vi en skål for ni fantastiske uker i India. For opplevelsene og menneskene, for skitne busser og bråkete tog, for mat og te og veldig mye annet. Vi er så heldige som har fått fylle våre dager med akkurat det vi har villet. Nå er vi klare for hverdagsliv og jobbsøking, kalde dager og vakre høstfarger. Ikke minst gleder vi oss til å treffe våre fine familier og venner igjen.

Her er oss når vi drikker opp våre siste rupee på cricketpub. Vi skåler for det eventyret som er over, og for alle som skal komme.

Kugalskap

Vi kjører taxi gjennom byen en tidlig morgen, på vei til toget som skal ta oss til Delhi. I halvsøvne merker vi at bilen har stoppet. Når vi lener oss fremover for å se hva som skjer sukker sjåføren. - Cow problem, sier han. Midt i veien foran bilen ligger åtte kyr og sover. Sjåføren vår rygger tilbake et stykke, velger en annen vei, og klarer på imponerende vis å kjøre slalåm mellom dyra som ligger i veien.

Hinduene mener alle religionens 33000000 guder finnes i hver enkelt ku. Kuer er hellige og får derfor vandre fritt omkring og stort sett gjøre som de vil. Hvorfor så mange av dem ønsker å leve langs veiene i Indias storbyer er meg en gåte, men her bor de altså. Å kunne gå i en hvilken som helst gate uten å måtte stoppe for kuer, dytte på kuer og passe seg for kumøkk til enhver tid blir en av forandringene vi vil møte etter morgendagens flytur.

Illustrasjonskua er så absolutt ingen byku, men et mye penere eksemplar av sorten som bor på Mangas gård:

Det vakre sjalets forbannelse

Vi har ei venninne i en landsby i India. Hun er 19 år, sterk og vakker. Hver dag melker hun bøflene og kyrne på gården der hun bor. Hun lager fantastisk mat og ser til at alle i familien har det de trenger. Arbeidsdagen varer fra seks om morgenen til ti om kvelden, med et lite avbrekk midt på dagen der hun får sove en times tid.

Vi er blitt glade i det livet hun lever. Vi ser hvordan relasjonene i landsbyen er av en helt annen art enn de vi er vant med i vårt samfunn, og for oss er stedet der hun lever fredlig, vennlig og eksotisk.

Men vår venninne kan mer enn å melke og lage mat. Hun er også glad i å lese, i å være i byen og i å treffe andre folk enn de som er på gården. Hun vil så gjerne jobbe som lærer og kunne kle seg i klær hun har valgt selv. Det var ikke hennes ønske å gifte seg den gangen for to år siden, med en mann som familien har valgt til henne. Som tradisjonen er i India giftes kvinnene inn i mannens familie, og det er dem hun nå bor hos. En familie som ikke ønsker at hun skal ta seg annet arbeid, og som sier hun må kle seg i det røde sjalet, for å vise at hun er gift og hvilken kaste hun kommer fra. Når svigerfaren er tilstede kan hun ikke sitte på en seng og heller ikke ha på seg sko.

Det er så mye fra den indiske landsbygda vi gjerne skulle tatt med oss til Norge, så mye ved dette samfunnet vi setter så stor pris på. Samtidig har vi i løpet av dette oppholdet følt på sider ved kvinnenes liv som har fått frem tårene hos oss, som har gjort at vi har ønsket å kjefte opp noen av mennene, som også er våre gode venner.

Landsbykvinnene i sine røde sjal er noe av det vakreste vi vet. Det hadde bare vært så mye finere om de også hadde ønsket å bære dem selv.

Landsbyliv II og dagene etter

Vi slaar til med nok en bildeserie, den siste fra denne reisen.

Tårevåt avskjed og totalt hamskifte

Vår avskjed med landsbyen og familien vi har bodd hos ble en tårevåt affære. Å leve så nært på andres liv i to uker er intenst, og å plutselig bryte opp føltes brutalt. Spesielt gjelder det i forhold til jentene, som ikke har mobil eller Mail, og som vi derfor vanskelig kan ha kontakt med når vi er tilbake i Norge.

Vi reiste med tog til Pushkar, en by der vi mellomlander i noen dager før turen går videre til Delhi, og deretter Oslo.

Her i Pushkar driver vi med langsom tilbakevending til det vestlige samfunn. Vi har tatt en ferie i ferien og lagt oss inn på spa-hotell i to netter. Det er ikke til å komme bort fra at varm dusj, rent sengetøy og fravær av både maur og slanger var kjærkomment nå. Vi er glade for å konstatere at vi faktisk kunne bli helt rene etter åtte uker India, selv om det føltes som om skittlaget på kroppen skulle sitte på for alltid.

Dette hotellet er en liten forsmak på Norge, vi forbereder oss på å reise hjem. Men først skal de siste dagene av India nytes. Etter ferien i ferien blir det indisk tog, billig overnatting, søt te og sterk curry, hele veien til Gardermoen.

Sees snart, Norge!

Ut på tur!

På besøk i Zarapara er vi mest opptatt av å være på gården, prate med folk, besøke landsbyen og lage mat. Vi har derfor vært nokså stedfaste. Men Manga som til tider jobber som turistguide ville gjerne vise oss noe mer av hva Kutch har å by på. Han foreslo en tur til nordre Kutch, og da vi forstod at også mange av slektens damer skulle få være med var vi klare for en dag med turisme.

Det var et broket følge som reiste av sted. En gjeng med småbønder og nordmenn. I tillegg til oss var det tanter, onkler og søskenbarn. Elleve personer fikk vi inn i en jeep, og utstyrt med fem kilo bananer dro vi ut på tur. Stemningen før avreise lignet den velkjente hektiske og spente atmosfæren som preger en familie når en dag utenom det vanlige er i ferd med å starte. Blant deltakerne var det kun oss, Manga og en fetter som hadde vært så langt vekk fra landsbyen før. For de andre var denne dagsturen en av svært få utflukter i et langt liv. Manga forklarte dette med at "kvinner i vår kaste drar ikke på reiser eller pilgrimsferder". Når man kjenner til arbeidet på gårdene er ikke dette så overraskende. Damene har ansvaret for dyra og den kontinuerlige driften, og mulighetene for å reise vekk er derfor små.

Med fare for å fremstå som arrogante må vi innrømme at severdighetene i nordre Kutch var av middels interesse. Fra en litt høy bakketopp var det fin utsikt og vi besøkte et tempel med en spennende historie. Ellers var det definitivt det å være på tur med denne gjengen som var dagens høydepunkt. Å reise som del av en indisk storfamilie er underholdende, støyete, intenst og herlig. Vel hjemme på gården i kveldinga var vi alle såpass slitne etter dagens tumulter at det bare var såvidt vi fikk i oss litt linsegrøt før vi la oss. Men alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Noen litt kaotiske bilder fra en litt kaotisk dag:

Prosjekt pizza

På gården der vi bor lages all mat på bål. Vi spiser brød av hirse og egenprodusert surmelk til frokost, grønnsakscurry med brød til lunsj og til middag er det linse- og risgrøt med surmelk. Å lage maten er mye arbeid, men til gjengjeld smaker det fantastisk.

På dette kjøkkenet der alt foregår på gulvet og ilden må bearbeides samtidig som maten lages har vi nå forsøkt å bidra med noen europeiske innslag. Første prosjekt var eplemos. I dette området er det mye fruktproduksjon, men ingen tradisjon for syltetøy. Eplemosen var suksess blant inderne som elsker søtsaker, selv om det å smøre noe utover hirsebrødet var uvant.

Neste kapittel var en bestilling. Husets voksne barn hadde lagt inn ønske om pizza, og vi tok utfordringen. Samra var innkjøpsansvarlig. Han fikk oppsporet ost, et uvanlig produkt heromkring. Da han skulle kjøpe gjær kunne ikke butikkmannen forstå hva han skulle med gjær hvis han ikke skulle ha brunt sukker; i denne staten der alkohol er forbudt er alkoholproduksjon eneste kjente bruksområde for gjær. Fascinasjonen var derfor stor da deigen, som ellers inneholder det samme som chapati-deigen, begynte å vokse.

Med mel fra mølleren, olje og salt fra kjøkkenhylla, tomater, hvitløk og løk fra markedet, samt frittvoksende basilikum fra hagen var vi klare for produksjon. Flere ulike metoder for overvarme ble testet da retten skulle stekes. Vi klarte kanskje ikke helt å omgjøre bålet til pizzaovn, men osten smeltet og det smakte til slutt bra. Engasjementet gjennom hele den lange prosessen var veldig stort blant de unge og hippe i familien. Da pizzaen var klar fikk også de eldre smake denne eksotiske europeiske retten for første gang. Vi fikk anerkjennende nikk og smil, men tviler på at pizzaen vil overta for linsegrøten med det første. Heldigvis!